I Fremtiden blogg
I fremtiden har fått sin helt egen blogg, dere. Der blir det lagt ut en stripe per dag.
Gå hit for å få vite hvordan det vil bli!
http://ifremtiden.blogspot.com
Showing posts with label tegneserier. Show all posts
Showing posts with label tegneserier. Show all posts
05 May 2008
21 April 2008
03 April 2008
Tor
Tor er ikke bare hyggelig og dritflink til å lage tegneserier, han er også flink til å si bra ting i avisen.
Så deler av 90's Love song i fjor sommer og det jeg så gikk Ser du meg nå en høy gang. Og det er på ingen måte ment å rakke ned på den boka, for den var helt nydelig.
Tor er ikke bare hyggelig og dritflink til å lage tegneserier, han er også flink til å si bra ting i avisen.
Så deler av 90's Love song i fjor sommer og det jeg så gikk Ser du meg nå en høy gang. Og det er på ingen måte ment å rakke ned på den boka, for den var helt nydelig.
22 March 2008
I fremtiden kommer tilbake til Aftenposten
Leverte for noen dager siden fem nye striper av I Fremtiden, som vil starte i Aftenposten daglig, fra og med 1. April.
jeg gleder meg.
Den observante leser har selvfølgelig fått med seg at I fremtiden allerede går hver lørdag i Dagsavisen, sammen med Are Kalvøs spalte. Ikke sant?
Leverte for noen dager siden fem nye striper av I Fremtiden, som vil starte i Aftenposten daglig, fra og med 1. April.
jeg gleder meg.
Den observante leser har selvfølgelig fått med seg at I fremtiden allerede går hver lørdag i Dagsavisen, sammen med Are Kalvøs spalte. Ikke sant?
12 March 2008
Boktid site is live!
The site for Boktid (Book Time), the tv programme I've been making comics for, is up.
For a special behind-the-scenes-featurette on the program, go here.
This of course begs the question if I should start blogging in swedish. For the moment, I'll let that question hang ominously in the air...
Anyways, broadcast time will be Fri 14/3 20:25 on FST5,
rerun sun 16/3 16:35 on the same channel.
The site for Boktid (Book Time), the tv programme I've been making comics for, is up.
For a special behind-the-scenes-featurette on the program, go here.
This of course begs the question if I should start blogging in swedish. For the moment, I'll let that question hang ominously in the air...
Anyways, broadcast time will be Fri 14/3 20:25 on FST5,
rerun sun 16/3 16:35 on the same channel.
29 February 2008
Serienett om Gokk
Det eminente nettstedet Serienett tok for seg nyeste nummer av Larson nå nylig:
Tredje del av Karstein Volles Gokk viser Volle i et annet hjørne enn Fakta fra verden. Opptakten i Larsons Gale Verden nr. 1 og 2/2008 førte oss inn i en verden der bygdenorge, skumle hendelser og flygende tallerkener står i sentrum. Dette er et friskt bidrag til heftet, og Gokk viser at Karstein Volle også kan skape grøss og gru samtidig som en porsjon ironisk avstand til handlingen ivaretas. Dette vil vi ha mer av – og gjerne samlet i etterkant!
Jeg setter hatten kjekt på snei, takker hjertelig Serienett for godord, tenner opp snadden og fortsetter med siste episode av Gokk. Deadline mandag.
Det eminente nettstedet Serienett tok for seg nyeste nummer av Larson nå nylig:
Tredje del av Karstein Volles Gokk viser Volle i et annet hjørne enn Fakta fra verden. Opptakten i Larsons Gale Verden nr. 1 og 2/2008 førte oss inn i en verden der bygdenorge, skumle hendelser og flygende tallerkener står i sentrum. Dette er et friskt bidrag til heftet, og Gokk viser at Karstein Volle også kan skape grøss og gru samtidig som en porsjon ironisk avstand til handlingen ivaretas. Dette vil vi ha mer av – og gjerne samlet i etterkant!
Jeg setter hatten kjekt på snei, takker hjertelig Serienett for godord, tenner opp snadden og fortsetter med siste episode av Gokk. Deadline mandag.
14 February 2008
15 January 2008
Sivile Serier - outsiders
(my comix column in Balder, all norwegian, sorry)
Outsiderkunst har alltid holdt en sterk fascinasjon. Syd Barrett og Arvid Sletta sin fortsatte kultstatus er bare ett tegn på at outsidere og mentalpasienter alltid vil befolke kulturen. Hvor ligger tegneseriene i Outsiderland?
Kunst fra asylet
Outsider art er engelsk for en kunstretning som oppsto på 40-tallet, Art Brut. Navnet betyr 'rå kunst' og kommer ifra den franske kunsteren Jean Dubuffet. Dubuffets filosofi var at mainstreamkulturen assimilerer enhver ny retning innenfor kunsten og dermed tar vekk den kraften den hadde i utgangspunktet. Resultatet var ethvert ekte uttrykk ble kvalt ved fødselen. Løsningen var Art Brut, som var immun mot assimilering, da kunsterne på grunn av sitt handicap eller mentaltilstand sto utenfor samfunnet fra starten av.
Det begynte med kunst i fra mentalpasienter, men kan i dag brukes om hvem som helst utenfor det etablerte kunstapparatet. Selvlærte malere, mentalpasienter, handicappede, bygdeoriginaler og narkomane.
Det er lett å tenke at dette bare er utnytting av svakerestilte og et freakshow, så vi ´normale´ kan måpe fascinert over de som er ´anderledes´. Dette hadde vært et gyldig argument, hadde det ikke vært for at så mye av outsiderkunsten er så gjennomført bra, rå, original og direkte. Mye av outsiderkunsten berører flere hjertestrenger enn det meste man finner på Astrup Fearnley.
Serier fra asylet?
Så hvordan ligger vi an hvis vi begynner å snakke om tegneserier og outsiderkunst?
Tegneserien, i kraft av sin posisjon på gangen til finkulturen har tiltrukket seg en lang rekke originaler:
Banjospillende syrehuer med beinfetisj som Robert Crumb, halvautistiske
Ayn Raynd-fanatikere som Edderkoppens medskaper Steve Ditko, undergrunnseriens svar på Jim Morrison, Vaughn Bodé, som døde av autoerotisk kvelning og Alan Moore, som planlegger å pensjonere seg for å vie seg helt til magi og tilbedelsen av en romersk slangegud som heter Glycon.
Serieskaperne nevnt ovenfor utmerker seg uansett som nyskapere innenfor mediet, som uavhengig av sine uortodokse livsløp har skapt enestående verk, som på ingen måte kvalifiserer til tittelen outsiderkunst.
En annen ting er at tegneserier ofte har vært en stor inspirasjon for outsiderkunstere, som Henry Darger, outsiderkunstens kanskje mest kjente navn. Dargers hovedverk er den 15. 145 sider lange The Story of the Vivian Girls, in What is known as the Realms of the Unreal, of the Glandeco-Angelinnian War Storm, Caused by the Child Slave Rebellion.
Darger kopierte både nyhetsillustrasjoner og serietegninger til sine illustrasjoner, som best kjennetegnes ved uskyldsrene hermafrodittpiker som gjennomgår grusomme lidelser i dette monstrøse eposet funnet etter Dargers død. For mer om Darger anbefales DVD'en In the Realms of the
Unreal av Jessica Yu.
Så hvor går grensen? Hvor er linjen i sanden mellom brilliant særing og outsider? At man ser på seg selv som et redskap for gudene? At kunstverket virker teleportert hit ifra Mars?
Kjære leser, møt Fletcher Hanks.
Gal mann med tusj
Vi vet lite om Fletcher Hanks, annet enn at han ikke var en spesielt trivelig person. Han var en konebanker, alkis og forlot familien sin med sønnen traumatisert inn i autisme. Fletcher Hanks Jr. fortalte i et intervju om hvordan han i sjuårsalderen allerede hadde blitt trent opp i å lage hjemmelaget vin for faren og han i et forsøk på å holde faren fra å drikke hadde gjemt flaskene i kullkjelleren. Faren truet ham til å fortelle hvor flaskene lå, med resultatet at Hanks og hans kompiser lå på alle fire i kullkjelleren og drakk seg sanseløse.
Hanks´ livsløp hadde vært lite annet enn en grusom påminnelse om alkoholismens forbannelse, hadde det ikke vært tegneseriene han lagde på 30-og 40-tallet. Hanks serier kom omtrent samtidig som de første superseriene dukket opp. Supermann og Batman hadde nettopp begynt sin oppadstigelse ifra pulpmagasinene de startet i. Med andre ord, feltet var helt åpent, ingen regler var fastsatt og det var her Hanks utmerket seg.
Hvordan ville du reagert på en historie om Fantomah, jungelens dronning, som må kjempe mot gigantiske flyvende rosa hender? Eller en superhelt som het Stardust, som valser rundt i et helt dement sirkuskostyme og tar rotta på the bad guys gjennom blant annet sin 'overlegenhetsstråle'?
Når Hanks tar rotta på skurkene gjør han det til gagns. Et typisk Hanks-eventyr begynner med slemmingene skal ta over jorden, som slemminger flest. Gjerne gjennom originale innfall som å oppheve jordens gravitasjonsfelt, tornadomaskiner eller at mafiaen har en enorm hær tilgjengelig som begynner å bombe New York.
Stardust gjør sin entré (fra sin private stjerne) og fakker baddiesene i løpet av fem sider. Så får Stardust sin hevn som gjerne går over en ti sider, som at han maner fram skjelettene til skurkenes ofre, så skurkene er nødt til å SE på dem. Eller at han forvandler en hel gjeng slemminger til én person, for så å ta rotta på denne. Eller at han bokstavelig talt forvandler dem til rotter, slipper løs en panter, for så å drukne dem i elva de har blitt jagd i. En annen klassiker er når 'Slant-eye' blir spist av en gullblekksprut.
Stilen er primitiv og rå og minner mest om en blanding mellom popkunsteren Roy Lichtenstein og MAD-tegneren Basil Wolverton, kombinert med rablende gal Art Brut. Men det er også vakkert, dement, uforutsigelig og vel verdt en gjennomlesning eller fem. Man tar seg selv i å spørre hvordan superseriene hadde sett ut om det hadde vært Stardust og ikke Supermann som vant kampen om leserne.
I Shall Destroy All The Civilized Planets: The Fantastic Comics Of Fletcher Hanks, kom tidligere i år ut på Fantagraphics og kan kjøpes via Tronsmo, fantagraphics.com eller Amazon.
Fletcher Hanks hjemmeside
Outsiderkunst har alltid holdt en sterk fascinasjon. Syd Barrett og Arvid Sletta sin fortsatte kultstatus er bare ett tegn på at outsidere og mentalpasienter alltid vil befolke kulturen. Hvor ligger tegneseriene i Outsiderland?
Kunst fra asylet
Outsider art er engelsk for en kunstretning som oppsto på 40-tallet, Art Brut. Navnet betyr 'rå kunst' og kommer ifra den franske kunsteren Jean Dubuffet. Dubuffets filosofi var at mainstreamkulturen assimilerer enhver ny retning innenfor kunsten og dermed tar vekk den kraften den hadde i utgangspunktet. Resultatet var ethvert ekte uttrykk ble kvalt ved fødselen. Løsningen var Art Brut, som var immun mot assimilering, da kunsterne på grunn av sitt handicap eller mentaltilstand sto utenfor samfunnet fra starten av.
Det begynte med kunst i fra mentalpasienter, men kan i dag brukes om hvem som helst utenfor det etablerte kunstapparatet. Selvlærte malere, mentalpasienter, handicappede, bygdeoriginaler og narkomane.
Det er lett å tenke at dette bare er utnytting av svakerestilte og et freakshow, så vi ´normale´ kan måpe fascinert over de som er ´anderledes´. Dette hadde vært et gyldig argument, hadde det ikke vært for at så mye av outsiderkunsten er så gjennomført bra, rå, original og direkte. Mye av outsiderkunsten berører flere hjertestrenger enn det meste man finner på Astrup Fearnley.
Serier fra asylet?
Så hvordan ligger vi an hvis vi begynner å snakke om tegneserier og outsiderkunst?
Tegneserien, i kraft av sin posisjon på gangen til finkulturen har tiltrukket seg en lang rekke originaler:
Banjospillende syrehuer med beinfetisj som Robert Crumb, halvautistiske
Ayn Raynd-fanatikere som Edderkoppens medskaper Steve Ditko, undergrunnseriens svar på Jim Morrison, Vaughn Bodé, som døde av autoerotisk kvelning og Alan Moore, som planlegger å pensjonere seg for å vie seg helt til magi og tilbedelsen av en romersk slangegud som heter Glycon.
Serieskaperne nevnt ovenfor utmerker seg uansett som nyskapere innenfor mediet, som uavhengig av sine uortodokse livsløp har skapt enestående verk, som på ingen måte kvalifiserer til tittelen outsiderkunst.
En annen ting er at tegneserier ofte har vært en stor inspirasjon for outsiderkunstere, som Henry Darger, outsiderkunstens kanskje mest kjente navn. Dargers hovedverk er den 15. 145 sider lange The Story of the Vivian Girls, in What is known as the Realms of the Unreal, of the Glandeco-Angelinnian War Storm, Caused by the Child Slave Rebellion.
Darger kopierte både nyhetsillustrasjoner og serietegninger til sine illustrasjoner, som best kjennetegnes ved uskyldsrene hermafrodittpiker som gjennomgår grusomme lidelser i dette monstrøse eposet funnet etter Dargers død. For mer om Darger anbefales DVD'en In the Realms of the
Unreal av Jessica Yu.
Så hvor går grensen? Hvor er linjen i sanden mellom brilliant særing og outsider? At man ser på seg selv som et redskap for gudene? At kunstverket virker teleportert hit ifra Mars?
Kjære leser, møt Fletcher Hanks.
Gal mann med tusj
Vi vet lite om Fletcher Hanks, annet enn at han ikke var en spesielt trivelig person. Han var en konebanker, alkis og forlot familien sin med sønnen traumatisert inn i autisme. Fletcher Hanks Jr. fortalte i et intervju om hvordan han i sjuårsalderen allerede hadde blitt trent opp i å lage hjemmelaget vin for faren og han i et forsøk på å holde faren fra å drikke hadde gjemt flaskene i kullkjelleren. Faren truet ham til å fortelle hvor flaskene lå, med resultatet at Hanks og hans kompiser lå på alle fire i kullkjelleren og drakk seg sanseløse.
Hanks´ livsløp hadde vært lite annet enn en grusom påminnelse om alkoholismens forbannelse, hadde det ikke vært tegneseriene han lagde på 30-og 40-tallet. Hanks serier kom omtrent samtidig som de første superseriene dukket opp. Supermann og Batman hadde nettopp begynt sin oppadstigelse ifra pulpmagasinene de startet i. Med andre ord, feltet var helt åpent, ingen regler var fastsatt og det var her Hanks utmerket seg.
Hvordan ville du reagert på en historie om Fantomah, jungelens dronning, som må kjempe mot gigantiske flyvende rosa hender? Eller en superhelt som het Stardust, som valser rundt i et helt dement sirkuskostyme og tar rotta på the bad guys gjennom blant annet sin 'overlegenhetsstråle'?
Når Hanks tar rotta på skurkene gjør han det til gagns. Et typisk Hanks-eventyr begynner med slemmingene skal ta over jorden, som slemminger flest. Gjerne gjennom originale innfall som å oppheve jordens gravitasjonsfelt, tornadomaskiner eller at mafiaen har en enorm hær tilgjengelig som begynner å bombe New York.
Stardust gjør sin entré (fra sin private stjerne) og fakker baddiesene i løpet av fem sider. Så får Stardust sin hevn som gjerne går over en ti sider, som at han maner fram skjelettene til skurkenes ofre, så skurkene er nødt til å SE på dem. Eller at han forvandler en hel gjeng slemminger til én person, for så å ta rotta på denne. Eller at han bokstavelig talt forvandler dem til rotter, slipper løs en panter, for så å drukne dem i elva de har blitt jagd i. En annen klassiker er når 'Slant-eye' blir spist av en gullblekksprut.
Stilen er primitiv og rå og minner mest om en blanding mellom popkunsteren Roy Lichtenstein og MAD-tegneren Basil Wolverton, kombinert med rablende gal Art Brut. Men det er også vakkert, dement, uforutsigelig og vel verdt en gjennomlesning eller fem. Man tar seg selv i å spørre hvordan superseriene hadde sett ut om det hadde vært Stardust og ikke Supermann som vant kampen om leserne.
I Shall Destroy All The Civilized Planets: The Fantastic Comics Of Fletcher Hanks, kom tidligere i år ut på Fantagraphics og kan kjøpes via Tronsmo, fantagraphics.com eller Amazon.
Fletcher Hanks hjemmeside
07 January 2008
GOKK
Første episode av Gokk, min nye actionføljetong er å finne i årets første nummer av Larsons Gale verden.
Himert, hagler og skumle ting!
18 December 2007
Forrige søndags fakta
På grunn av teknisk krøll, tull og ball, kom ikke forrige søndags fakta seg ut noe sted.
Så her er den til alment skue.
Så her er den til alment skue.
11 December 2007
09 December 2007
Fakta fra Verden på db.no
På grunn av adventsstripen er de neste ukenes Fakta kun tilgjengelig på nett.
Gå hit
Gå hit
03 December 2007
Sivile Serier : Reportasjer i Ruter
(My comix column in Balder magazine, this one was published this summer. Only in norwegian, move on...)
Ikke seriemordere - seriejournalister
Hva gjør den modne serieskaper når sjølbio er for introvert og mainstream for livsfjernt? Man blir seriejournalist.
Korrespondenter i tusj
Den mest interessante trenden de siste åra er seriejournalisme. Dette ferske feltet spenner ifra krigskorrespondanse og reiseskildringer (Joe Sacco, Ted Rall) til kunstnerportretter og intervjusamlinger (Fiske & Kverneland, Martin Kellerman)
Joe Sacco er den som hittils har gjort seg mest bemerket innenfor seriejournalismen, via sine reiseskildringer til Palestina og eksjugoslavia. Sacco begynte som en helt vanlig alternativ serieskaper ifra Malta, som kun hadde ambisjoner om å jobbe med selvbiografiske serier.
Saccos bok Palestine vakte stor oppmerksomhet da den kom, både på grunn av sitt kontroversielle innhold og den nyskapende formen.
Sacco har siden jobbet videre innen sjangeren og har hittils gitt ut fem bøker om blant annet konflikten i eks-jugoslavia og livet på turné med et rockeband. Han er nå i gang med en bok om Irak.
Sacco har fått selskap av Ted Rall, som i skrivende stund befinner seg i Sentralasia. Der er han i full gang med oppfølgeren til Silk Road to Ruin, en krass fortelling om hva vi har i vente når oljen virkelig begynner å flomme i fra Sentralasia...
Rall bruker en kombinasjon av tekstessays og serier. Mens essayene forteller bakgrunnsstoffet, skildrer seriene opplevelsen av å være der, både frykten, frustrasjonen og absurditeten i det hele.
I Guy Delisles Pyongyang fortelles det om to måneder i Nord-Korea, verdens kanskje mest lukkede land. Via seriemediet får han skildret steder og situasjoner det hadde vært umulig å få inn et kamera for å dokumentere. Alt dette bidrar til et fascinerende innblikk i et av verdens strengeste totalitære regimer. Kledelig nok smugler han inn George Orwells 1984 og gir det til en av guidene (les: vaktene) som passer på ham 24/7.
Her hjemme da?
I kongeriket Norge er det Lars Fiske og Steffen Kverneland som peker seg sterkest ut. Deres biografier om Olaf Gulbrandsson, Edvard Munch og Kurt Schwitters (Olaf G./Kanon) har vakt stor ståhei, håvet inn priser og nå sist gitt status som hovedgjester på Oslos nye Seriefestival Oslo Comics Expo. Alt dette er velfortjent, da d'herrer Kverneland og Fiske virkelig tar seriemediet videre med stormskritt.
Endelig begynner vi også å få internasjonale klassikere på norsk. Først ute var Gyldendal, med Sacco's Palestina i fjor høst.
Ellers overrasker Serieverket med å utgi Fotografen, av Guibert, Lemercer og Lefévre. Boken er en gripende gjenfortelling av fotojournalisten Didier Lefévre sitt første besøk i Afghanistan på åttitallet, mens Taliban var the good guys mot de slemme russerne.
Kombinasjonen fotografi og tegneserier er brukt før, med grusomme resultater. Enhver som har åpnet et nummer av Starlet eller Penny vet at dette kan ikke ende bra.
Men dengang ei.
Fotografiene er essensielle i fortellingen og vekselbruken skaper et levende inntrykk av hva Lefévre gikk igjennom. Kanskje mest gripende er sekvensen hvor han nesten dør på hjemveien og tar fram kameraet for å dokumentere sin siste stund.
Vi har fortsatt norske guttunger som får armer og bein sprengt vekk i Afghanistan. Om du vil bli bedre kjent med regionen og dens nyere historie, er denne boken et pliktkjøp.
Journalisme og journalisme, du.
Hva er forskjellen på journalistikk og seriejournalistikk? Ingen. Journalistikk er journalistikk uansett om du blogger, bruker jungeltromme eller lager serier.
I så måte slekter seriejournalistikken mest på Gonzojournalistikken (eller New Journalism) representert av Hunter S Thompson/Tom Wolfe og til den tradisjonelle undergrunnsserien med sitt fokus på sjølbio og å bruke seg selv som utgangspunkt.
Hvis vi forenkler grovt, kan vi si at i tradisjonelle reportasjer brukes tekst og bilder adskilt, bildene gjerne som et supplement til teksten, eller som i fotoreportasjer, hvor rollene er byttet. I en seriereportasje er tekst og bilde integrert. Bildene leses i sekvens på samme måte som teksten. Teksten og bilde kan også være med å skape en flertydighet unikt for seriemediet.
Så har vi nivået av abstraksjon. Det er jo bare tegninger, så det er jo ikke ekte? Klisjéen om at hvis noe er fotografert, så er det sant, henger fortsatt i. Enhver som har brukt mer enn fem minutter med et kamera, vet at så ikke er tilfelle. Alt er subjektivt og derfra er ikke en video mer realistisk enn en tegning. Det er fortsatt presentert og redigert for å manipulere deg.
Som Picasso uttrykte det, kunst er løgnen som leder deg til sannheten.
Videre lesning:
Joe Sacco - Palestina (Gyldendal)
Safe Area Gorazde
The Fixer: A Story from Sarajevo.
Ted Rall - To Afghanistan and Back
Generalissimo El Busho: Essays and Cartoons on the Bush Years
Silk Road to Ruin: Is Central Asia the New Middle East?
Guy Delisle - Pyongyang: A Journey in North Korea
Shenzhen: A Travelogue From China
Guibert/
Lefévre/
Lemercer - Fotografen (Serieverket)
Alle titler er tilgjengelige ifra Tronsmo bokhandel (www.tronsmo.no) eller Amazon (Amazon.com)
(My comix column in Balder magazine, this one was published this summer. Only in norwegian, move on...)
Ikke seriemordere - seriejournalister
Hva gjør den modne serieskaper når sjølbio er for introvert og mainstream for livsfjernt? Man blir seriejournalist.
Korrespondenter i tusj
Den mest interessante trenden de siste åra er seriejournalisme. Dette ferske feltet spenner ifra krigskorrespondanse og reiseskildringer (Joe Sacco, Ted Rall) til kunstnerportretter og intervjusamlinger (Fiske & Kverneland, Martin Kellerman)
Joe Sacco er den som hittils har gjort seg mest bemerket innenfor seriejournalismen, via sine reiseskildringer til Palestina og eksjugoslavia. Sacco begynte som en helt vanlig alternativ serieskaper ifra Malta, som kun hadde ambisjoner om å jobbe med selvbiografiske serier.
Jeg dro til Palestina, jeg trodde jeg ville gjøre en selvbiografisk historie rundt det, men det ble mer og mer journalistisk. Gradvis ble det til at jeg intervjuet folk og gjorde research.
Mother Jones, august 2005
Saccos bok Palestine vakte stor oppmerksomhet da den kom, både på grunn av sitt kontroversielle innhold og den nyskapende formen.
Sacco har siden jobbet videre innen sjangeren og har hittils gitt ut fem bøker om blant annet konflikten i eks-jugoslavia og livet på turné med et rockeband. Han er nå i gang med en bok om Irak.
Sacco har fått selskap av Ted Rall, som i skrivende stund befinner seg i Sentralasia. Der er han i full gang med oppfølgeren til Silk Road to Ruin, en krass fortelling om hva vi har i vente når oljen virkelig begynner å flomme i fra Sentralasia...
Rall bruker en kombinasjon av tekstessays og serier. Mens essayene forteller bakgrunnsstoffet, skildrer seriene opplevelsen av å være der, både frykten, frustrasjonen og absurditeten i det hele.
Jeg var i det farligste landet i verden, midt i en krig, ved fronten. Og jeg kjedet meg.
Ted Rall, fra 'To Afghanistan and back'
I Guy Delisles Pyongyang fortelles det om to måneder i Nord-Korea, verdens kanskje mest lukkede land. Via seriemediet får han skildret steder og situasjoner det hadde vært umulig å få inn et kamera for å dokumentere. Alt dette bidrar til et fascinerende innblikk i et av verdens strengeste totalitære regimer. Kledelig nok smugler han inn George Orwells 1984 og gir det til en av guidene (les: vaktene) som passer på ham 24/7.
Her hjemme da?
I kongeriket Norge er det Lars Fiske og Steffen Kverneland som peker seg sterkest ut. Deres biografier om Olaf Gulbrandsson, Edvard Munch og Kurt Schwitters (Olaf G./Kanon) har vakt stor ståhei, håvet inn priser og nå sist gitt status som hovedgjester på Oslos nye Seriefestival Oslo Comics Expo. Alt dette er velfortjent, da d'herrer Kverneland og Fiske virkelig tar seriemediet videre med stormskritt.
Endelig begynner vi også å få internasjonale klassikere på norsk. Først ute var Gyldendal, med Sacco's Palestina i fjor høst.
Ellers overrasker Serieverket med å utgi Fotografen, av Guibert, Lemercer og Lefévre. Boken er en gripende gjenfortelling av fotojournalisten Didier Lefévre sitt første besøk i Afghanistan på åttitallet, mens Taliban var the good guys mot de slemme russerne.
Kombinasjonen fotografi og tegneserier er brukt før, med grusomme resultater. Enhver som har åpnet et nummer av Starlet eller Penny vet at dette kan ikke ende bra.
Men dengang ei.
Fotografiene er essensielle i fortellingen og vekselbruken skaper et levende inntrykk av hva Lefévre gikk igjennom. Kanskje mest gripende er sekvensen hvor han nesten dør på hjemveien og tar fram kameraet for å dokumentere sin siste stund.
Vi har fortsatt norske guttunger som får armer og bein sprengt vekk i Afghanistan. Om du vil bli bedre kjent med regionen og dens nyere historie, er denne boken et pliktkjøp.
Journalisme og journalisme, du.
Den falske objektiviteten som kommer med et kamera er er en konvensjon og en løgn på samme måte som å skrive i objektiv form, istedet for subjektiv form er det. For å lage seriejournalistikk godtar du allerede en subjektivitet og en direkthet som gir en helt annet nivå av informasjon.
Maus-skaper Art Spiegelman
Hva er forskjellen på journalistikk og seriejournalistikk? Ingen. Journalistikk er journalistikk uansett om du blogger, bruker jungeltromme eller lager serier.
I så måte slekter seriejournalistikken mest på Gonzojournalistikken (eller New Journalism) representert av Hunter S Thompson/Tom Wolfe og til den tradisjonelle undergrunnsserien med sitt fokus på sjølbio og å bruke seg selv som utgangspunkt.
Hvis vi forenkler grovt, kan vi si at i tradisjonelle reportasjer brukes tekst og bilder adskilt, bildene gjerne som et supplement til teksten, eller som i fotoreportasjer, hvor rollene er byttet. I en seriereportasje er tekst og bilde integrert. Bildene leses i sekvens på samme måte som teksten. Teksten og bilde kan også være med å skape en flertydighet unikt for seriemediet.
Så har vi nivået av abstraksjon. Det er jo bare tegninger, så det er jo ikke ekte? Klisjéen om at hvis noe er fotografert, så er det sant, henger fortsatt i. Enhver som har brukt mer enn fem minutter med et kamera, vet at så ikke er tilfelle. Alt er subjektivt og derfra er ikke en video mer realistisk enn en tegning. Det er fortsatt presentert og redigert for å manipulere deg.
Som Picasso uttrykte det, kunst er løgnen som leder deg til sannheten.
Videre lesning:
Joe Sacco - Palestina (Gyldendal)
Safe Area Gorazde
The Fixer: A Story from Sarajevo.
Ted Rall - To Afghanistan and Back
Generalissimo El Busho: Essays and Cartoons on the Bush Years
Silk Road to Ruin: Is Central Asia the New Middle East?
Guy Delisle - Pyongyang: A Journey in North Korea
Shenzhen: A Travelogue From China
Guibert/
Lefévre/
Lemercer - Fotografen (Serieverket)
Alle titler er tilgjengelige ifra Tronsmo bokhandel (www.tronsmo.no) eller Amazon (Amazon.com)
Subscribe to:
Posts (Atom)
