Yes, a week of Angouleme and Paris documented on a craptacular phonecam.
30 January 2008
22 January 2008
20 January 2008
Woah
To L.R.H, indeed.
I first thought this was a remake of "The Wave", but no, this is real. Jonestown on a shopping channel set.
15 January 2008
Sivile Serier - outsiders
(my comix column in Balder, all norwegian, sorry)
Outsiderkunst har alltid holdt en sterk fascinasjon. Syd Barrett og Arvid Sletta sin fortsatte kultstatus er bare ett tegn på at outsidere og mentalpasienter alltid vil befolke kulturen. Hvor ligger tegneseriene i Outsiderland?
Kunst fra asylet
Outsider art er engelsk for en kunstretning som oppsto på 40-tallet, Art Brut. Navnet betyr 'rå kunst' og kommer ifra den franske kunsteren Jean Dubuffet. Dubuffets filosofi var at mainstreamkulturen assimilerer enhver ny retning innenfor kunsten og dermed tar vekk den kraften den hadde i utgangspunktet. Resultatet var ethvert ekte uttrykk ble kvalt ved fødselen. Løsningen var Art Brut, som var immun mot assimilering, da kunsterne på grunn av sitt handicap eller mentaltilstand sto utenfor samfunnet fra starten av.
Det begynte med kunst i fra mentalpasienter, men kan i dag brukes om hvem som helst utenfor det etablerte kunstapparatet. Selvlærte malere, mentalpasienter, handicappede, bygdeoriginaler og narkomane.
Det er lett å tenke at dette bare er utnytting av svakerestilte og et freakshow, så vi ´normale´ kan måpe fascinert over de som er ´anderledes´. Dette hadde vært et gyldig argument, hadde det ikke vært for at så mye av outsiderkunsten er så gjennomført bra, rå, original og direkte. Mye av outsiderkunsten berører flere hjertestrenger enn det meste man finner på Astrup Fearnley.
Serier fra asylet?
Så hvordan ligger vi an hvis vi begynner å snakke om tegneserier og outsiderkunst?
Tegneserien, i kraft av sin posisjon på gangen til finkulturen har tiltrukket seg en lang rekke originaler:
Banjospillende syrehuer med beinfetisj som Robert Crumb, halvautistiske
Ayn Raynd-fanatikere som Edderkoppens medskaper Steve Ditko, undergrunnseriens svar på Jim Morrison, Vaughn Bodé, som døde av autoerotisk kvelning og Alan Moore, som planlegger å pensjonere seg for å vie seg helt til magi og tilbedelsen av en romersk slangegud som heter Glycon.
Serieskaperne nevnt ovenfor utmerker seg uansett som nyskapere innenfor mediet, som uavhengig av sine uortodokse livsløp har skapt enestående verk, som på ingen måte kvalifiserer til tittelen outsiderkunst.
En annen ting er at tegneserier ofte har vært en stor inspirasjon for outsiderkunstere, som Henry Darger, outsiderkunstens kanskje mest kjente navn. Dargers hovedverk er den 15. 145 sider lange The Story of the Vivian Girls, in What is known as the Realms of the Unreal, of the Glandeco-Angelinnian War Storm, Caused by the Child Slave Rebellion.
Darger kopierte både nyhetsillustrasjoner og serietegninger til sine illustrasjoner, som best kjennetegnes ved uskyldsrene hermafrodittpiker som gjennomgår grusomme lidelser i dette monstrøse eposet funnet etter Dargers død. For mer om Darger anbefales DVD'en In the Realms of the
Unreal av Jessica Yu.
Så hvor går grensen? Hvor er linjen i sanden mellom brilliant særing og outsider? At man ser på seg selv som et redskap for gudene? At kunstverket virker teleportert hit ifra Mars?
Kjære leser, møt Fletcher Hanks.
Gal mann med tusj
Vi vet lite om Fletcher Hanks, annet enn at han ikke var en spesielt trivelig person. Han var en konebanker, alkis og forlot familien sin med sønnen traumatisert inn i autisme. Fletcher Hanks Jr. fortalte i et intervju om hvordan han i sjuårsalderen allerede hadde blitt trent opp i å lage hjemmelaget vin for faren og han i et forsøk på å holde faren fra å drikke hadde gjemt flaskene i kullkjelleren. Faren truet ham til å fortelle hvor flaskene lå, med resultatet at Hanks og hans kompiser lå på alle fire i kullkjelleren og drakk seg sanseløse.
Hanks´ livsløp hadde vært lite annet enn en grusom påminnelse om alkoholismens forbannelse, hadde det ikke vært tegneseriene han lagde på 30-og 40-tallet. Hanks serier kom omtrent samtidig som de første superseriene dukket opp. Supermann og Batman hadde nettopp begynt sin oppadstigelse ifra pulpmagasinene de startet i. Med andre ord, feltet var helt åpent, ingen regler var fastsatt og det var her Hanks utmerket seg.
Hvordan ville du reagert på en historie om Fantomah, jungelens dronning, som må kjempe mot gigantiske flyvende rosa hender? Eller en superhelt som het Stardust, som valser rundt i et helt dement sirkuskostyme og tar rotta på the bad guys gjennom blant annet sin 'overlegenhetsstråle'?
Når Hanks tar rotta på skurkene gjør han det til gagns. Et typisk Hanks-eventyr begynner med slemmingene skal ta over jorden, som slemminger flest. Gjerne gjennom originale innfall som å oppheve jordens gravitasjonsfelt, tornadomaskiner eller at mafiaen har en enorm hær tilgjengelig som begynner å bombe New York.
Stardust gjør sin entré (fra sin private stjerne) og fakker baddiesene i løpet av fem sider. Så får Stardust sin hevn som gjerne går over en ti sider, som at han maner fram skjelettene til skurkenes ofre, så skurkene er nødt til å SE på dem. Eller at han forvandler en hel gjeng slemminger til én person, for så å ta rotta på denne. Eller at han bokstavelig talt forvandler dem til rotter, slipper løs en panter, for så å drukne dem i elva de har blitt jagd i. En annen klassiker er når 'Slant-eye' blir spist av en gullblekksprut.
Stilen er primitiv og rå og minner mest om en blanding mellom popkunsteren Roy Lichtenstein og MAD-tegneren Basil Wolverton, kombinert med rablende gal Art Brut. Men det er også vakkert, dement, uforutsigelig og vel verdt en gjennomlesning eller fem. Man tar seg selv i å spørre hvordan superseriene hadde sett ut om det hadde vært Stardust og ikke Supermann som vant kampen om leserne.
I Shall Destroy All The Civilized Planets: The Fantastic Comics Of Fletcher Hanks, kom tidligere i år ut på Fantagraphics og kan kjøpes via Tronsmo, fantagraphics.com eller Amazon.
Fletcher Hanks hjemmeside
Outsiderkunst har alltid holdt en sterk fascinasjon. Syd Barrett og Arvid Sletta sin fortsatte kultstatus er bare ett tegn på at outsidere og mentalpasienter alltid vil befolke kulturen. Hvor ligger tegneseriene i Outsiderland?
Kunst fra asylet
Outsider art er engelsk for en kunstretning som oppsto på 40-tallet, Art Brut. Navnet betyr 'rå kunst' og kommer ifra den franske kunsteren Jean Dubuffet. Dubuffets filosofi var at mainstreamkulturen assimilerer enhver ny retning innenfor kunsten og dermed tar vekk den kraften den hadde i utgangspunktet. Resultatet var ethvert ekte uttrykk ble kvalt ved fødselen. Løsningen var Art Brut, som var immun mot assimilering, da kunsterne på grunn av sitt handicap eller mentaltilstand sto utenfor samfunnet fra starten av.
Det begynte med kunst i fra mentalpasienter, men kan i dag brukes om hvem som helst utenfor det etablerte kunstapparatet. Selvlærte malere, mentalpasienter, handicappede, bygdeoriginaler og narkomane.
Det er lett å tenke at dette bare er utnytting av svakerestilte og et freakshow, så vi ´normale´ kan måpe fascinert over de som er ´anderledes´. Dette hadde vært et gyldig argument, hadde det ikke vært for at så mye av outsiderkunsten er så gjennomført bra, rå, original og direkte. Mye av outsiderkunsten berører flere hjertestrenger enn det meste man finner på Astrup Fearnley.
Serier fra asylet?
Så hvordan ligger vi an hvis vi begynner å snakke om tegneserier og outsiderkunst?
Tegneserien, i kraft av sin posisjon på gangen til finkulturen har tiltrukket seg en lang rekke originaler:
Banjospillende syrehuer med beinfetisj som Robert Crumb, halvautistiske
Ayn Raynd-fanatikere som Edderkoppens medskaper Steve Ditko, undergrunnseriens svar på Jim Morrison, Vaughn Bodé, som døde av autoerotisk kvelning og Alan Moore, som planlegger å pensjonere seg for å vie seg helt til magi og tilbedelsen av en romersk slangegud som heter Glycon.
Serieskaperne nevnt ovenfor utmerker seg uansett som nyskapere innenfor mediet, som uavhengig av sine uortodokse livsløp har skapt enestående verk, som på ingen måte kvalifiserer til tittelen outsiderkunst.
En annen ting er at tegneserier ofte har vært en stor inspirasjon for outsiderkunstere, som Henry Darger, outsiderkunstens kanskje mest kjente navn. Dargers hovedverk er den 15. 145 sider lange The Story of the Vivian Girls, in What is known as the Realms of the Unreal, of the Glandeco-Angelinnian War Storm, Caused by the Child Slave Rebellion.
Darger kopierte både nyhetsillustrasjoner og serietegninger til sine illustrasjoner, som best kjennetegnes ved uskyldsrene hermafrodittpiker som gjennomgår grusomme lidelser i dette monstrøse eposet funnet etter Dargers død. For mer om Darger anbefales DVD'en In the Realms of the
Unreal av Jessica Yu.
Så hvor går grensen? Hvor er linjen i sanden mellom brilliant særing og outsider? At man ser på seg selv som et redskap for gudene? At kunstverket virker teleportert hit ifra Mars?
Kjære leser, møt Fletcher Hanks.
Gal mann med tusj
Vi vet lite om Fletcher Hanks, annet enn at han ikke var en spesielt trivelig person. Han var en konebanker, alkis og forlot familien sin med sønnen traumatisert inn i autisme. Fletcher Hanks Jr. fortalte i et intervju om hvordan han i sjuårsalderen allerede hadde blitt trent opp i å lage hjemmelaget vin for faren og han i et forsøk på å holde faren fra å drikke hadde gjemt flaskene i kullkjelleren. Faren truet ham til å fortelle hvor flaskene lå, med resultatet at Hanks og hans kompiser lå på alle fire i kullkjelleren og drakk seg sanseløse.
Hanks´ livsløp hadde vært lite annet enn en grusom påminnelse om alkoholismens forbannelse, hadde det ikke vært tegneseriene han lagde på 30-og 40-tallet. Hanks serier kom omtrent samtidig som de første superseriene dukket opp. Supermann og Batman hadde nettopp begynt sin oppadstigelse ifra pulpmagasinene de startet i. Med andre ord, feltet var helt åpent, ingen regler var fastsatt og det var her Hanks utmerket seg.
Hvordan ville du reagert på en historie om Fantomah, jungelens dronning, som må kjempe mot gigantiske flyvende rosa hender? Eller en superhelt som het Stardust, som valser rundt i et helt dement sirkuskostyme og tar rotta på the bad guys gjennom blant annet sin 'overlegenhetsstråle'?
Når Hanks tar rotta på skurkene gjør han det til gagns. Et typisk Hanks-eventyr begynner med slemmingene skal ta over jorden, som slemminger flest. Gjerne gjennom originale innfall som å oppheve jordens gravitasjonsfelt, tornadomaskiner eller at mafiaen har en enorm hær tilgjengelig som begynner å bombe New York.
Stardust gjør sin entré (fra sin private stjerne) og fakker baddiesene i løpet av fem sider. Så får Stardust sin hevn som gjerne går over en ti sider, som at han maner fram skjelettene til skurkenes ofre, så skurkene er nødt til å SE på dem. Eller at han forvandler en hel gjeng slemminger til én person, for så å ta rotta på denne. Eller at han bokstavelig talt forvandler dem til rotter, slipper løs en panter, for så å drukne dem i elva de har blitt jagd i. En annen klassiker er når 'Slant-eye' blir spist av en gullblekksprut.
Stilen er primitiv og rå og minner mest om en blanding mellom popkunsteren Roy Lichtenstein og MAD-tegneren Basil Wolverton, kombinert med rablende gal Art Brut. Men det er også vakkert, dement, uforutsigelig og vel verdt en gjennomlesning eller fem. Man tar seg selv i å spørre hvordan superseriene hadde sett ut om det hadde vært Stardust og ikke Supermann som vant kampen om leserne.
I Shall Destroy All The Civilized Planets: The Fantastic Comics Of Fletcher Hanks, kom tidligere i år ut på Fantagraphics og kan kjøpes via Tronsmo, fantagraphics.com eller Amazon.
Fletcher Hanks hjemmeside
13 January 2008
07 January 2008
Fakta fra Verden 5 - årsutstilling, nå på Majorstuen bibliotek
Utstillingen vi hadde på Serieteket tidligere i høst har blitt en vandreutstilling. Den kan nå beskues fram til 17. Februar på Majorstuen bibliotek.
GOKK
Første episode av Gokk, min nye actionføljetong er å finne i årets første nummer av Larsons Gale verden.
Himert, hagler og skumle ting!
Subscribe to:
Posts (Atom)
