Man, time flies, a little recap:
-Finished recording Out. Still in mixing limbo
-Released the third Fakta book
-Released Free for All DVD on our own label, Geoglyph
-Illustrated a schoolbook
-Chose a film for Cinemateket, Oslo
-77 "In the future"-strips for Aftenposten, HBL, Larson and Ilta Sanomat
-Bought an apartment
-Spoke at the Helsinki Book fair and Raptus Comics Festival
-Four episodes of Metro
-Two episodes of Gokk
-Did a three date Norway tour with Nazca
-Designed four books
-52 Facts from the world for Dagbladet, M, Libero, Myrkky and Balder
-Had a 5 year Facts-retrospective at Serieteket, Oslo
Quantity or quality? We will never know.
What's ahead?
Exciting things.
All the best for 2008 to you all.
29 December 2007
18 December 2007
Forrige søndags fakta
På grunn av teknisk krøll, tull og ball, kom ikke forrige søndags fakta seg ut noe sted.
Så her er den til alment skue.
Så her er den til alment skue.
17 December 2007
13 December 2007
Phil Minton - Cenotaph
This sample is taken from Grey suit 7 a brief solo performance recorded in a Cardiff pedestrian underpass.
As Kenneth Goldsmith put it:
Minton's range on this disc [A Doughnut in One Hand, FMP] runs from the sounds of a man choking on his own vomit to the sounds that grandpa makes when you finally decide to pull the plug on his respirator. Minton's like a little kid who's contact-miked himself playing yo-yo with his saliva; he's a baby drooling through his cries; he's mastered the art of the multiple burp; he's perfected the craft of goobering all over his finger and then running it over his lips while moaning. I'd hate to see what his mic looked like after he was done with it. ... Minton ... forces us to ponder the musical qualities of noises that we'd rather not deal with and for that fact alone, makes this an important recording.
More on Phil here.
12 December 2007
11 December 2007
09 December 2007
Fakta fra Verden på db.no
På grunn av adventsstripen er de neste ukenes Fakta kun tilgjengelig på nett.
Gå hit
Gå hit
06 December 2007
03 December 2007
Sivile Serier : Reportasjer i Ruter
(My comix column in Balder magazine, this one was published this summer. Only in norwegian, move on...)
Ikke seriemordere - seriejournalister
Hva gjør den modne serieskaper når sjølbio er for introvert og mainstream for livsfjernt? Man blir seriejournalist.
Korrespondenter i tusj
Den mest interessante trenden de siste åra er seriejournalisme. Dette ferske feltet spenner ifra krigskorrespondanse og reiseskildringer (Joe Sacco, Ted Rall) til kunstnerportretter og intervjusamlinger (Fiske & Kverneland, Martin Kellerman)
Joe Sacco er den som hittils har gjort seg mest bemerket innenfor seriejournalismen, via sine reiseskildringer til Palestina og eksjugoslavia. Sacco begynte som en helt vanlig alternativ serieskaper ifra Malta, som kun hadde ambisjoner om å jobbe med selvbiografiske serier.
Saccos bok Palestine vakte stor oppmerksomhet da den kom, både på grunn av sitt kontroversielle innhold og den nyskapende formen.
Sacco har siden jobbet videre innen sjangeren og har hittils gitt ut fem bøker om blant annet konflikten i eks-jugoslavia og livet på turné med et rockeband. Han er nå i gang med en bok om Irak.
Sacco har fått selskap av Ted Rall, som i skrivende stund befinner seg i Sentralasia. Der er han i full gang med oppfølgeren til Silk Road to Ruin, en krass fortelling om hva vi har i vente når oljen virkelig begynner å flomme i fra Sentralasia...
Rall bruker en kombinasjon av tekstessays og serier. Mens essayene forteller bakgrunnsstoffet, skildrer seriene opplevelsen av å være der, både frykten, frustrasjonen og absurditeten i det hele.
I Guy Delisles Pyongyang fortelles det om to måneder i Nord-Korea, verdens kanskje mest lukkede land. Via seriemediet får han skildret steder og situasjoner det hadde vært umulig å få inn et kamera for å dokumentere. Alt dette bidrar til et fascinerende innblikk i et av verdens strengeste totalitære regimer. Kledelig nok smugler han inn George Orwells 1984 og gir det til en av guidene (les: vaktene) som passer på ham 24/7.
Her hjemme da?
I kongeriket Norge er det Lars Fiske og Steffen Kverneland som peker seg sterkest ut. Deres biografier om Olaf Gulbrandsson, Edvard Munch og Kurt Schwitters (Olaf G./Kanon) har vakt stor ståhei, håvet inn priser og nå sist gitt status som hovedgjester på Oslos nye Seriefestival Oslo Comics Expo. Alt dette er velfortjent, da d'herrer Kverneland og Fiske virkelig tar seriemediet videre med stormskritt.
Endelig begynner vi også å få internasjonale klassikere på norsk. Først ute var Gyldendal, med Sacco's Palestina i fjor høst.
Ellers overrasker Serieverket med å utgi Fotografen, av Guibert, Lemercer og Lefévre. Boken er en gripende gjenfortelling av fotojournalisten Didier Lefévre sitt første besøk i Afghanistan på åttitallet, mens Taliban var the good guys mot de slemme russerne.
Kombinasjonen fotografi og tegneserier er brukt før, med grusomme resultater. Enhver som har åpnet et nummer av Starlet eller Penny vet at dette kan ikke ende bra.
Men dengang ei.
Fotografiene er essensielle i fortellingen og vekselbruken skaper et levende inntrykk av hva Lefévre gikk igjennom. Kanskje mest gripende er sekvensen hvor han nesten dør på hjemveien og tar fram kameraet for å dokumentere sin siste stund.
Vi har fortsatt norske guttunger som får armer og bein sprengt vekk i Afghanistan. Om du vil bli bedre kjent med regionen og dens nyere historie, er denne boken et pliktkjøp.
Journalisme og journalisme, du.
Hva er forskjellen på journalistikk og seriejournalistikk? Ingen. Journalistikk er journalistikk uansett om du blogger, bruker jungeltromme eller lager serier.
I så måte slekter seriejournalistikken mest på Gonzojournalistikken (eller New Journalism) representert av Hunter S Thompson/Tom Wolfe og til den tradisjonelle undergrunnsserien med sitt fokus på sjølbio og å bruke seg selv som utgangspunkt.
Hvis vi forenkler grovt, kan vi si at i tradisjonelle reportasjer brukes tekst og bilder adskilt, bildene gjerne som et supplement til teksten, eller som i fotoreportasjer, hvor rollene er byttet. I en seriereportasje er tekst og bilde integrert. Bildene leses i sekvens på samme måte som teksten. Teksten og bilde kan også være med å skape en flertydighet unikt for seriemediet.
Så har vi nivået av abstraksjon. Det er jo bare tegninger, så det er jo ikke ekte? Klisjéen om at hvis noe er fotografert, så er det sant, henger fortsatt i. Enhver som har brukt mer enn fem minutter med et kamera, vet at så ikke er tilfelle. Alt er subjektivt og derfra er ikke en video mer realistisk enn en tegning. Det er fortsatt presentert og redigert for å manipulere deg.
Som Picasso uttrykte det, kunst er løgnen som leder deg til sannheten.
Videre lesning:
Joe Sacco - Palestina (Gyldendal)
Safe Area Gorazde
The Fixer: A Story from Sarajevo.
Ted Rall - To Afghanistan and Back
Generalissimo El Busho: Essays and Cartoons on the Bush Years
Silk Road to Ruin: Is Central Asia the New Middle East?
Guy Delisle - Pyongyang: A Journey in North Korea
Shenzhen: A Travelogue From China
Guibert/
Lefévre/
Lemercer - Fotografen (Serieverket)
Alle titler er tilgjengelige ifra Tronsmo bokhandel (www.tronsmo.no) eller Amazon (Amazon.com)
(My comix column in Balder magazine, this one was published this summer. Only in norwegian, move on...)
Ikke seriemordere - seriejournalister
Hva gjør den modne serieskaper når sjølbio er for introvert og mainstream for livsfjernt? Man blir seriejournalist.
Korrespondenter i tusj
Den mest interessante trenden de siste åra er seriejournalisme. Dette ferske feltet spenner ifra krigskorrespondanse og reiseskildringer (Joe Sacco, Ted Rall) til kunstnerportretter og intervjusamlinger (Fiske & Kverneland, Martin Kellerman)
Joe Sacco er den som hittils har gjort seg mest bemerket innenfor seriejournalismen, via sine reiseskildringer til Palestina og eksjugoslavia. Sacco begynte som en helt vanlig alternativ serieskaper ifra Malta, som kun hadde ambisjoner om å jobbe med selvbiografiske serier.
Jeg dro til Palestina, jeg trodde jeg ville gjøre en selvbiografisk historie rundt det, men det ble mer og mer journalistisk. Gradvis ble det til at jeg intervjuet folk og gjorde research.
Mother Jones, august 2005
Saccos bok Palestine vakte stor oppmerksomhet da den kom, både på grunn av sitt kontroversielle innhold og den nyskapende formen.
Sacco har siden jobbet videre innen sjangeren og har hittils gitt ut fem bøker om blant annet konflikten i eks-jugoslavia og livet på turné med et rockeband. Han er nå i gang med en bok om Irak.
Sacco har fått selskap av Ted Rall, som i skrivende stund befinner seg i Sentralasia. Der er han i full gang med oppfølgeren til Silk Road to Ruin, en krass fortelling om hva vi har i vente når oljen virkelig begynner å flomme i fra Sentralasia...
Rall bruker en kombinasjon av tekstessays og serier. Mens essayene forteller bakgrunnsstoffet, skildrer seriene opplevelsen av å være der, både frykten, frustrasjonen og absurditeten i det hele.
Jeg var i det farligste landet i verden, midt i en krig, ved fronten. Og jeg kjedet meg.
Ted Rall, fra 'To Afghanistan and back'
I Guy Delisles Pyongyang fortelles det om to måneder i Nord-Korea, verdens kanskje mest lukkede land. Via seriemediet får han skildret steder og situasjoner det hadde vært umulig å få inn et kamera for å dokumentere. Alt dette bidrar til et fascinerende innblikk i et av verdens strengeste totalitære regimer. Kledelig nok smugler han inn George Orwells 1984 og gir det til en av guidene (les: vaktene) som passer på ham 24/7.
Her hjemme da?
I kongeriket Norge er det Lars Fiske og Steffen Kverneland som peker seg sterkest ut. Deres biografier om Olaf Gulbrandsson, Edvard Munch og Kurt Schwitters (Olaf G./Kanon) har vakt stor ståhei, håvet inn priser og nå sist gitt status som hovedgjester på Oslos nye Seriefestival Oslo Comics Expo. Alt dette er velfortjent, da d'herrer Kverneland og Fiske virkelig tar seriemediet videre med stormskritt.
Endelig begynner vi også å få internasjonale klassikere på norsk. Først ute var Gyldendal, med Sacco's Palestina i fjor høst.
Ellers overrasker Serieverket med å utgi Fotografen, av Guibert, Lemercer og Lefévre. Boken er en gripende gjenfortelling av fotojournalisten Didier Lefévre sitt første besøk i Afghanistan på åttitallet, mens Taliban var the good guys mot de slemme russerne.
Kombinasjonen fotografi og tegneserier er brukt før, med grusomme resultater. Enhver som har åpnet et nummer av Starlet eller Penny vet at dette kan ikke ende bra.
Men dengang ei.
Fotografiene er essensielle i fortellingen og vekselbruken skaper et levende inntrykk av hva Lefévre gikk igjennom. Kanskje mest gripende er sekvensen hvor han nesten dør på hjemveien og tar fram kameraet for å dokumentere sin siste stund.
Vi har fortsatt norske guttunger som får armer og bein sprengt vekk i Afghanistan. Om du vil bli bedre kjent med regionen og dens nyere historie, er denne boken et pliktkjøp.
Journalisme og journalisme, du.
Den falske objektiviteten som kommer med et kamera er er en konvensjon og en løgn på samme måte som å skrive i objektiv form, istedet for subjektiv form er det. For å lage seriejournalistikk godtar du allerede en subjektivitet og en direkthet som gir en helt annet nivå av informasjon.
Maus-skaper Art Spiegelman
Hva er forskjellen på journalistikk og seriejournalistikk? Ingen. Journalistikk er journalistikk uansett om du blogger, bruker jungeltromme eller lager serier.
I så måte slekter seriejournalistikken mest på Gonzojournalistikken (eller New Journalism) representert av Hunter S Thompson/Tom Wolfe og til den tradisjonelle undergrunnsserien med sitt fokus på sjølbio og å bruke seg selv som utgangspunkt.
Hvis vi forenkler grovt, kan vi si at i tradisjonelle reportasjer brukes tekst og bilder adskilt, bildene gjerne som et supplement til teksten, eller som i fotoreportasjer, hvor rollene er byttet. I en seriereportasje er tekst og bilde integrert. Bildene leses i sekvens på samme måte som teksten. Teksten og bilde kan også være med å skape en flertydighet unikt for seriemediet.
Så har vi nivået av abstraksjon. Det er jo bare tegninger, så det er jo ikke ekte? Klisjéen om at hvis noe er fotografert, så er det sant, henger fortsatt i. Enhver som har brukt mer enn fem minutter med et kamera, vet at så ikke er tilfelle. Alt er subjektivt og derfra er ikke en video mer realistisk enn en tegning. Det er fortsatt presentert og redigert for å manipulere deg.
Som Picasso uttrykte det, kunst er løgnen som leder deg til sannheten.
Videre lesning:
Joe Sacco - Palestina (Gyldendal)
Safe Area Gorazde
The Fixer: A Story from Sarajevo.
Ted Rall - To Afghanistan and Back
Generalissimo El Busho: Essays and Cartoons on the Bush Years
Silk Road to Ruin: Is Central Asia the New Middle East?
Guy Delisle - Pyongyang: A Journey in North Korea
Shenzhen: A Travelogue From China
Guibert/
Lefévre/
Lemercer - Fotografen (Serieverket)
Alle titler er tilgjengelige ifra Tronsmo bokhandel (www.tronsmo.no) eller Amazon (Amazon.com)
02 December 2007
Grass roots - the movie
I first heard about this from Mr. Shelton three years ago in Bergen, but now it seems like the project has gone a bit forward. It's a stop motion animation based on the Freak bros. book Grass Roots. And it's made by the guys who did The Secret Adventures of Tom Thumb.
Here's the fun part. Anyone can finance the movie. Want to see this happen? Well, buy some stocks then.
I'm really tickled to see more fan-financed content out there, similar to what Einstürzende Neubauten has been up to on the last coupla discs. No record company, only the band and the fans.
I first heard about this from Mr. Shelton three years ago in Bergen, but now it seems like the project has gone a bit forward. It's a stop motion animation based on the Freak bros. book Grass Roots. And it's made by the guys who did The Secret Adventures of Tom Thumb.
Here's the fun part. Anyone can finance the movie. Want to see this happen? Well, buy some stocks then.
I'm really tickled to see more fan-financed content out there, similar to what Einstürzende Neubauten has been up to on the last coupla discs. No record company, only the band and the fans.
The Guardian about Clapton
In 1976 - drunk and loose-lipped - he used a Birmingham concert to praise racist Tory Enoch Powell and declare that Britain was becoming a "black colony" and that he wanted "the foreigners out". (Handy that Hendrix was dead).
Bad music, bad man, somehow I kinda knew this all along.
Whole article
In 1976 - drunk and loose-lipped - he used a Birmingham concert to praise racist Tory Enoch Powell and declare that Britain was becoming a "black colony" and that he wanted "the foreigners out". (Handy that Hendrix was dead).
Bad music, bad man, somehow I kinda knew this all along.
Whole article
Subscribe to:
Posts (Atom)
