Sivile Serier : Reportasjer i Ruter


(My comix column in Balder magazine, this one was published this summer. Only in norwegian, move on...)


Ikke seriemordere - seriejournalister

Hva gjør den modne serieskaper når sjølbio er for introvert og mainstream for livsfjernt? Man blir seriejournalist.

Korrespondenter i tusj

Den mest interessante trenden de siste åra er seriejournalisme. Dette ferske feltet spenner ifra krigskorrespondanse og reiseskildringer (Joe Sacco, Ted Rall) til kunstnerportretter og intervjusamlinger (Fiske & Kverneland, Martin Kellerman)
Joe Sacco er den som hittils har gjort seg mest bemerket innenfor seriejournalismen, via sine reiseskildringer til Palestina og eksjugoslavia. Sacco begynte som en helt vanlig alternativ serieskaper ifra Malta, som kun hadde ambisjoner om å jobbe med selvbiografiske serier.

Jeg dro til Palestina, jeg trodde jeg ville gjøre en selvbiografisk historie rundt det, men det ble mer og mer journalistisk. Gradvis ble det til at jeg intervjuet folk og gjorde research.

Mother Jones, august 2005

Saccos bok Palestine vakte stor oppmerksomhet da den kom, både på grunn av sitt kontroversielle innhold og den nyskapende formen.

Sacco har siden jobbet videre innen sjangeren og har hittils gitt ut fem bøker om blant annet konflikten i eks-jugoslavia og livet på turné med et rockeband. Han er nå i gang med en bok om Irak.

Sacco har fått selskap av Ted Rall, som i skrivende stund befinner seg i Sentralasia. Der er han i full gang med oppfølgeren til Silk Road to Ruin, en krass fortelling om hva vi har i vente når oljen virkelig begynner å flomme i fra Sentralasia...

Rall bruker en kombinasjon av tekstessays og serier. Mens essayene forteller bakgrunnsstoffet, skildrer seriene opplevelsen av å være der, både frykten, frustrasjonen og absurditeten i det hele.

Jeg var i det farligste landet i verden, midt i en krig, ved fronten. Og jeg kjedet meg.

Ted Rall, fra 'To Afghanistan and back'

I Guy Delisles Pyongyang fortelles det om to måneder i Nord-Korea, verdens kanskje mest lukkede land. Via seriemediet får han skildret steder og situasjoner det hadde vært umulig å få inn et kamera for å dokumentere. Alt dette bidrar til et fascinerende innblikk i et av verdens strengeste totalitære regimer. Kledelig nok smugler han inn George Orwells 1984 og gir det til en av guidene (les: vaktene) som passer på ham 24/7.

Her hjemme da?

I kongeriket Norge er det Lars Fiske og Steffen Kverneland som peker seg sterkest ut. Deres biografier om Olaf Gulbrandsson, Edvard Munch og Kurt Schwitters (Olaf G./Kanon) har vakt stor ståhei, håvet inn priser og nå sist gitt status som hovedgjester på Oslos nye Seriefestival Oslo Comics Expo. Alt dette er velfortjent, da d'herrer Kverneland og Fiske virkelig tar seriemediet videre med stormskritt.

Endelig begynner vi også å få internasjonale klassikere på norsk. Først ute var Gyldendal, med Sacco's Palestina i fjor høst.

Ellers overrasker Serieverket med å utgi Fotografen, av Guibert, Lemercer og Lefévre. Boken er en gripende gjenfortelling av fotojournalisten Didier Lefévre sitt første besøk i Afghanistan på åttitallet, mens Taliban var the good guys mot de slemme russerne.

Kombinasjonen fotografi og tegneserier er brukt før, med grusomme resultater. Enhver som har åpnet et nummer av Starlet eller Penny vet at dette kan ikke ende bra.

Men dengang ei.

Fotografiene er essensielle i fortellingen og vekselbruken skaper et levende inntrykk av hva Lefévre gikk igjennom. Kanskje mest gripende er sekvensen hvor han nesten dør på hjemveien og tar fram kameraet for å dokumentere sin siste stund.

Vi har fortsatt norske guttunger som får armer og bein sprengt vekk i Afghanistan. Om du vil bli bedre kjent med regionen og dens nyere historie, er denne boken et pliktkjøp.

Journalisme og journalisme, du.

Den falske objektiviteten som kommer med et kamera er er en konvensjon og en løgn på samme måte som å skrive i objektiv form, istedet for subjektiv form er det. For å lage seriejournalistikk godtar du allerede en subjektivitet og en direkthet som gir en helt annet nivå av informasjon.

Maus-skaper Art Spiegelman

Hva er forskjellen på journalistikk og seriejournalistikk? Ingen. Journalistikk er journalistikk uansett om du blogger, bruker jungeltromme eller lager serier.


I så måte slekter seriejournalistikken mest på Gonzojournalistikken (eller New Journalism) representert av Hunter S Thompson/Tom Wolfe og til den tradisjonelle undergrunnsserien med sitt fokus på sjølbio og å bruke seg selv som utgangspunkt.

Hvis vi forenkler grovt, kan vi si at i tradisjonelle reportasjer brukes tekst og bilder adskilt, bildene gjerne som et supplement til teksten, eller som i fotoreportasjer, hvor rollene er byttet. I en seriereportasje er tekst og bilde integrert. Bildene leses i sekvens på samme måte som teksten. Teksten og bilde kan også være med å skape en flertydighet unikt for seriemediet.

Så har vi nivået av abstraksjon. Det er jo bare tegninger, så det er jo ikke ekte? Klisjéen om at hvis noe er fotografert, så er det sant, henger fortsatt i. Enhver som har brukt mer enn fem minutter med et kamera, vet at så ikke er tilfelle. Alt er subjektivt og derfra er ikke en video mer realistisk enn en tegning. Det er fortsatt presentert og redigert for å manipulere deg.

Som Picasso uttrykte det, kunst er løgnen som leder deg til sannheten.


Videre lesning:


Joe Sacco - Palestina (Gyldendal)

Safe Area Gorazde

The Fixer: A Story from Sarajevo.


Ted Rall - To Afghanistan and Back

Generalissimo El Busho: Essays and Cartoons on the Bush Years

Silk Road to Ruin: Is Central Asia the New Middle East?


Guy Delisle - Pyongyang: A Journey in North Korea

Shenzhen: A Travelogue From China


Guibert/

Lefévre/

Lemercer - Fotografen (Serieverket)


Alle titler er tilgjengelige ifra Tronsmo bokhandel (www.tronsmo.no) eller Amazon (Amazon.com)