Sivile serier tre, publisert i Balder magasin våren 2007

(comics article in norwegian, just move on...)

Sivile serier: Me, Myself and I

Karstein Volle

Serieklassikere som Art Spiegelmans Maus, Joe Saccos Palestine og Marjane Satrapis Persepolis har en ting felles: De er alle selvbiografiske.


Selvbiografiske tegneserier er i vinden. Egmont ga nylig ut Craig Thompsons Blankets på norsk, Gyldendal ga ut Joe Saccos Palestine, Alison Bechdels Fun Home vinner kritikerpriser verden over, mens M og Rocky regjerer her på hjemmebane.

Litt historie

I USA mot slutten av 60-tallet var tegneserien som medium kreativt død. Platte samlebåndsproduksjoner om menn i trikoter fylte sidene. Tegneserier var lesestoff for barn og idioter.

Heldigvis stilte en ung mann ved navn Crumb seg opp ved Haight Ashbury med en trillebår full av egenproduserte serier. Bladet han solgte het Zap comix og markerte startskuddet for undergrunnstegneserien. Godt hjulpet av den oppvåknende alternativbevegelsen fikk den amerikanske tegneserien en makeover som reddet mediet.

I 1972 ga Justin Green ut Binky Brown Meets the Holy Virgin Mary, et ekstremt personlig verk om Green's oppvekst og hans problemer rundt tvangstanker, religion og seksualitet. De fleste serievitere er enige om at dette var begynnelsen til selvbio som genre.

Et sitat ifra boken, som kan minne om en programerklæring for alle selvbiografiske serieskapere som kom etter:

Mitt materiale kan lett dømmes for å være selvopptatt, morbid og obskønt. Jeg tror mange av dere aspirerende revolusjonshelter vil bekrefte at jeg har fokusert på mitt eget skritt i stedet for å ta for meg et emne av mer samfunnsnyttig natur. Min unnskyldning er at veldig mange er slaver av sine nevroser. Kanskje om de leser om en nevrotikers dilemma i en tegneserie, vil de slutte å se på seg selv som ynkelige isolerte parasitter.

I 1976 begynte Harvey Pekars American Splendor å komme ut regelmessig. Med sine jordnære og rimelige bitre livsanskuelser, kombinert med en blanding av kjente og ukjente tegnere gjorde den selvbio-serier mer populære enn noensinne. Etter dette gikk det slag i slag:

Keiji Nakazawas Jeg så det - en øyenvitneskildring til Hiroshimabomben. Denne ble senere omarbeidet til en fiksjonalisert versjon som til og med kom ut i Norge på åttitallet som Gen fra Hiroshima.

Robert Crumb utforsker sitt rimelig sære liv, seksualitet og oppvekst i antologien Weirdo på åttitallet. Dette ga igjen grunnlaget til portrettfilmen Crumb.

Art Spiegelman ga ut Maus, om Holocaust og om å måtte vokse opp med en far som overlevde det. Maus er kanskje den boken som gjorde at litteraturkritikere fikk øynene opp for tegneserier.

Joe Sacco begynte sin seriejournalistkarriere med å portrettere seg selv som en ynkelig spjæling på turné med et rockeband i Europa.

Joe Matt tar den selvbiografiske tegneserien til absurde høyder med å dokumentere omtrent ALT i bladet Peepshow.

Fransk-kanadiske Julie Doucet dokumenter livet sammen med kjæresten fra helvete i My New York Diary.

Franske David B utgir Epileptic mellom 1996 og 2003, om hans brors epilepsi og hans familie sin leting etter en kur.

Marjane Satrapis Persepolis, en virtuos oppvekstskildring ifra mullahene sitt Iran, soper med seg det som finnes av litteratur- og kritikerpriser. Persepolis er nå på vei å bli tegnefilm, med blant andre Catherine Deneuve som stemme.

American Splendor blir filmatisert i 2003.

Problemer

Problemer kan ofte dukke opp når man gjør sitt eget liv til litteratur. Joe Matt er vel kroneksempelet der. Gjennom 15 numre av magasinet Peepshow utleverte han alt ifra masturbasjon og religiøse hangups til absolutt ALT om sitt kjærlighetsliv. Det er kanskje unødvendig å si at på slutten av denne syklusen sitter Matt igjen alene, kompiser og kjærester har forlatt ham, da de ikke syntes noe om å få livet sitt utbrettet i et tegneserieblad.

Det står dog respekt av å portrettere seg selv så nådeløst som Matt gjør. Han framstår som en nerdete, nevrotisk, selvsentrert, feig og gjerrig horekunde som pisser i vasken. Alt dette er selvsagt meget underholdende lesning, bare man kommer over den første flauheten som melder seg på hans vegne.

Ikke alt er peachy med selvbio. Problemer oppstår når innovasjon blir imitasjon og enhver 'alternativ' publikasjon fylles opp med dårlig formulerte storyer, pompøse føringer, klossete streker og absolutt intet annet å melde enn at personen vil synes. De siste ti årene har det dessverre dukket opp fler og fler eksempler på dette.

Selvbio startet som en motreaksjon til normen. Normen var da platt, banal eskapisme. Den nåværende normen er at fiksjonen og livet er to sider av samme sak. Kanskje en motreaksjon trengs for å holde ting spennende?